Det er ikke fett å være tynnfeit – Bjarne Brøndbo om helse og livsstil

Det er ikke fett å være tynnfeit

Det er en kjent sak at vi mennesker liker å juge litt for oss selv. En pils, en karbonade eller en pølse til skader ikke. Det går bra, jeg ser jo normal ut. Som frontfigur i DDE har jeg sunget om livets mange gleder i flere tiår. Men nå må jeg dessverre innrømme en ubehagelig sannhet. Jeg har lurt meg selv, og jeg er neppe den eneste.

Det begynte for alvor med en sjokkerende diabetesdiagnose. Jeg som bare var litt stor og kraftig... Men sannheten var at kroppen hadde hatt et hemmelig opprør. 105 kilo, og vel å så det på vekta, var bare toppen av isfjellet. 

Mulig jeg bare snakker for meg selv, men vi menn er vel eksperter på selvbedrag? Så lenge vi får igjen glidelåsen og magen ikke henger altfor langt over beltet, så er vel det meste greit? Feil. Helt feil. Det å være tynnfeit viser seg å være et komisk ord som kan være en dødsalvorlig tilstand. 

Se for deg en bil som er strøken på utsiden, men hvor motoren er full av jernspon. Sånn er det å være tynnfeit. Du ser normal ut i speilet, men innvendig pakker fettet seg rundt innvollene som en livsfarlig klem. Det fettet som ligger rundt de indre organene, er som en tidsinnstilt bombe som tikker helt til den plutselig eksploderer i form av en hjertesykdom eller diabetes. 

The Lancet Diabetes & Endocrinology som er et av verdens mest anerkjente og prestisjefylte medisinske tidsskrifter, skrev nylig om at BMI-metoden vi har stolt på i årevis, ofte ikke kan brukes. At det i enkelte tilfeller er som å måle intelligens basert på skostørrelsen. En veltrent idrettsutøver og en mann med livsfarlige fettavleiringer kan ha nøyaktig samme BMI. Litt som å si at en Ferrari og Lada er like gode fordi de veier det samme. 

Verdens helseorganisasjon har satt en livviddegrense på 94 cm for menn. Det er ikke mye. Jeg tok frem målebåndet selv. Det var på ingen måte en gledelig opplevelse. Men det var en ekstremt viktig vekker. 

Gjennom den digitale helseappen Yazen der medisinering og livstilsendringer kombineres, har jeg nå lært at det ikke handler om å bli catwalk-modell. Men om å være her lenge nok til å se at barnebarna vokser opp. Jeg vil være bestefaren som er med på gjemsel. Ikke han som sitter og ser på. Ikke minst vil jeg stå på scenen å underholde i mange år til. I hvert fall så lenge folk gidder å se og høre på.  

Dette handler ikke bare om meg eller andre i overkant livsglade middelaldrende menn med litt for nært forhold til karbohydrater. Det handler om alle som tror de er trygge fordi de ikke ser ut som før-bildene i alskens slankeprogrammer. Vi må slutte å bare se på vekta. Vi må se på hele bildet. Hvordan kroppen fungerer, hvordan fettet er fordelt og hvordan stoffskiftet jobber. 

Jeg har i hvert fall bestemt meg. Ikke for å bli tynn. Ikke for å få sixpack. Men for å være her lenge. For å kunne gi alt på scenen. For å være en god ektemann, far og bestefar. Jeg vil i hvert fall ikke være en del av statistikken i helsevesenets database over livsstilssykdommer. 

Så til alle tynnfeite kamerater der ute. Bli med meg på reisen da vel. Hva er vel bedre enn å begynne i dag, den 4. mars, som er selveste verdens fedmedag. Tro meg. Det er aldri for sent å innrømme at man har lurt seg selv – og det er definitivt aldri for sent å gjøre noe med det. Det er jeg et høyst levende eksempel på. 

Leserinnlegget Det er ikke fett å være tynnfeit ble publisert på verdens fedmedag 4. mars i Nettavisen. Innlegget er skrevet av Bjarne Brøndbo som er frontfigur og vokalist i DDE. 

‍